Vårtegn spør du. Her er det fremste. Nå er “Sognsvann rundt medsols” i gang igjen. Dette er et trimløp rundt markas fremste møteplass, Sognsvann. Hver onsdag, fra april til oktober, blir det arrangert løp hvor alle kan delta. Dette kan enten skje gratis eller ved å betale en liten som for tidtagning, slik at man kan fra løp til løp sammenlikne og konkurrere med sin egen og andres tid. Du kan velge om du vil løpe en, to eller tre runder. Mer informasjon finnes på hjemmesiden. For de av oss som har litt vanskelig for å motivere oss for trim uten en fast ramme, er dette helt ypperlig. Første løp er i morgen, onsdag 1 april.
Bli med. Kom i form. Ha det gøy.
Sci fi er noe som ofte anses for å være forbeholdt litt nerdete gutter. Om du ikke skulle falle inn under denne beskrivelsen er det kanskje like greit å avslutte lesingen allerede nå. Om du da ikke tilfeldigvis ønsker å utvide din horisont? Det er ingenting som gleder mitt hjerte enn f.eks en jente som aksepterer betingelsene som ligger i bunn for en film i nevnte sjanger. Det er ikke så alt for mange av de. For hva det her skal handle om er sci fi filmer.
Forkortelsen står selvfølgelig for Science fiction. Sci fi, som har mange alternative skrivemåter, er en sjanger som favner bredt. Innenfor sjangeren finner man filmer av mer jordnær karakter, som Blade Runner, World of Wars, spacy odyssey, og de mer ekstravagante, som Star Wars, Alien, Matrix. Mange er av den oppfatning at enkelte verk, i og for seg både innenfor film og litteratur, ikke bør omtales som sci fi. Dette er noe jeg liker å karakterisere som snobberi. Slike diskusjoner vil uansett oppstå vedrørende det meste. Det vi kan enes om er at en film ikke nødvendig kun passer inn i en kategori, men gjerne flere. Dette er selvfølgelig også tilfellet for de filmene jeg ramset opp ovenfor. Det burde uansett være et stort nok spenn til å tilfredsstille de fleste. For en eller annen grunn er det slik at det stort sett er gutter som verdsetter slike filmer. Jenter heller kanskje i større grad mot fantasy. Det har selvfølgelig mye med smak å gjøre, men det er oppsiktsvekkende at det er så klar preferanse blant kjønnene. Mange trekker frem at LOTR (lord of the rings) er bedre likt blant jenter enn hva som er tilfellet for Star Wars. Jeg har en følelse av at det har mer med det faktum at det er litteratur som har blitt til film enn noe annet. Jenter inntar nok mer litteratur enn hva som er tilfellet for oss gutter. I alle fall i ung alder. Dette er selvfølgelig en diskusjon, som jeg herved har kastet meg ut i, med delte meninger.
Jeg har et sterkt forhold til filmserien som Star Wars er. Da jeg var 9 år gammel sto jeg opp hver morgen de gangene jeg var hos min far, satte på filmen og lekte med lego foran tv-en. Slik gikk den ene lørdagen etter den andre. Jeg er ganske sikker på at jeg har sett den første filmen (kronologisk) 50 ganger.
Jeg er en person som liker så mangt og begrenser meg ikke bare til det ene eller det andre. For meg er det fornøyelig å kunne drømme meg bort og overvære manifisteringen av andres fantasi.
Nå kommer det snart en ny film i sci fi sjangeren på kino. Star Trek, et særdeles populært tv-fenomen, kommer i ny drakt. Denne gangen er Kaptain James T. Kirk og hans besetning ferske ut av akademiet og klar for å ta fatt på utforskningen av stjernerommet (Star Trek).
Jeg kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg litt til å bli kastet ut i verdensrommet nok en gang.
Filmen kommer på norske kinoer den 8. mai. Traileren kan du se her.
Arkivert under: Ord | Tags: Å sette seg mål, Bøker, lese, Påske, påskesjokolade, Tv
Da er påsken snart over oss. Utrolig at det er over en måned siden butikkene satte i gang med salg av sjokolade som for anledning har fått gul innpakning. Men jeg har lovt meg selv å ikke hisse meg opp på grunn av den salgs. Jeg bare lar vær å delta i galskapet. Unntaket er selvfølgelig påskekaffen på brenneriet. Men den begynte man først å selge forrige uke. Det er i det minste noe.
Jeg digrerer.
Jeg har bestemt meg for å ha en plan for hva jeg skal gjøre i påskehøytiden. Da tenker jeg fra førstekommende fredag til og med 2. påskedag. Jeg vet allerede nå at jeg skal tilbringe perioden her i Oslo. Det skyldes både jobb og oppgaveskriving. Uansett. Jeg kan ikke bare skrive. Det sier seg selv.
-Fun fact: Den kristne og den jødiske påsken er i år sammenfallende. Det fungerer godt for de av oss som er jøder. Fri. Fri. Fri.
Målsetningene er klare:
- Jeg skal ikke se mer enn totalt 4 filmer (Jeg ser ofte en hver dag).
- Jeg skal ikke se tv. Punktum.
- Jeg skal lese minst 2 bøker (jeg kommer tilbake til titler i senere innlegg).
- Jeg skal prøve å utføre 3 gode handlinger.
- Jeg skal gjøre noe for min egen del.
Å sette seg mål er noe jeg liker godt. Jeg liker å strekke meg. Det er noe jeg har prøvd å gjøre helt siden jeg for noen år tilbake innså at jeg kanskje ikke alltid var et like godt menneske; ikke en slik person jeg ønsket å være. Jeg anser meg ikke for å være et dårlig menneske og heller ikke et supert. Derimot anser jeg meg selv for å være et menneske som ikke slår seg til ro med hva som for øyeblikket er, men som hele tiden strekker seg etter hva som kan være.
Ga det mening?
Arkivert under: Ord | Tags: first aid kit, Francis and Louis, musikk, Myspace
De aller fleste som leser denne bloggen vil sikkert være aktive brukere av myspace. Siden denne tjenesten kom i 2003 har den tilført oss, med forkjærlighet for musikk, en måte å oppdage nye artister og utvide vår horisont. I dag er det 100 millioner brukere av dette nettstedet. Ikke så rent lite imponerende. Jeg må ærlig innrømme at jeg først begynte å benytte meg av det mangfoldet siden kan tilby for et drøyt år siden. Men siden den gang har jeg oppdaget det ene bandet/artisten etter det andre, som til slutt har fått sin utgitte musikk integrert i min samling av cd-er. For oss som er litt selektive angående det å kjøpe musikk, er det fantastisk å gratis kunne utforske før en beslutning om innkjøp tas.
Det var dagens godord.
Som en følge av det som her er sagt er det nødvendig å komme med en aldri så liten konkret anbefaling. Francis og Louis er duett bestående av to jenter fra England som er ganske så langt fra å slå gjennom hos det brede lag. Likevel har de klart å lage noen flotte låter som du kan lytte til gratis på myspace. Nå hører det til historien at det ikke var gjennom myspace at jeg først ble klar over deres eksistens. Den æren tilhører min kusine, som dette året oppholder seg i England grunnet studier. Hennes blogg, som du kan finne ved å følge linken, er en skildring av hennes hverdag der borte.
Den globaliserte verden. Det er flotte greier.
Fra før av har jeg tipset dere om First Aid Kit. Forhåpentligvis får jeg mulighet til å komme med flere i fremtiden.
Jeg er personlig ikke noen stor tilhenger av handlinger som er utført med et eller annet form for samvittighetsrenskende motiv. Når man gjør noe bør det være ekte. Det er likevel situasjoner som skaper unntak fra et slikt prinsipielt standpunkt (ingen regel uten unntak. Jeg har fått det inn med morsmelka). Det er i de tilfeller at man ser nytten av at man ikke er alene om å dra i en retning. For det er slik at vi står sterkere samlet. Og aldri har det vist seg å være mer sant enn i våre dager. Klimakrisen kjenner bokstavelig talt ingen grenser.
Vi må kanskje leve med at i interessen av å få med flest mulig, arrangeres det begivenheter som, for å sitere rød ungdom, “Gjør like mye for miljøet som Paradis Hotel for norsk kulturliv..”. Sannheten er at det neppe finnes en organisasjon i Norge som vet mer om denne type aksjoner enn nettopp Rød Ungdom. Det faller selvfølgelig på sin egen urimelighet. Det er ingen, absolutt ingen, som er av den oppfatning at dette vil snu opp ned på alt. Men det er kanskje nyttig for å få satt søkelyset på det (håper dere ser ordspillet).
Rød Ungdom spådde at jeg ville komme til å sitte i mørket å ha det kjipt. Jeg vil si at tvert i mot så hadde jeg det riktig så hyggelig..
I forrige uke annonserte jeg, her på denne bloggen, at det ville bli gitt en ukentlig anbefaling med hensyn til hva en kunne bruke helgen til. Denne ukens anbefaling kommer i form av en podcast, så om du vil vite hva jeg har kommet frem til, må du ta deg tid til å enten laste ned eller streame denne. Jeg avslører vel ikke mer enn hva bildet allerede har gjort, når jeg sier at det også denne uken er snakk om en film. Og mannen, han heter Michael Douglas.
I tillegg kan du høre hva det er Posten har gjort, som har medført at jeg finner det nødvendig å formidle mitt vrede til hele 10 personer. Og man benytter seg ikke av en slik påvirkningskraft dersom det ikke er alvor.
Trykk her for å bli overført til podcasten.
Det har gått noen år siden sist jeg markerte at jeg har rundet nok et år. Jeg har hatt et ganske så anstrengt forhold til det å skulle feire bursdagen min. Mye av det skyldes at jeg ikke helt har forstått hva det er så spesielt med å bli eldre. Jeg har følt at tiden har løpt fra meg, uten at jeg har noe å vise til. Det er så mye jeg skulle ha gjort, som jeg ikke en gang har begynt å tenke å ta fatt på. Den perioden hvor dette preget meg som verst er blitt døpt “Martin and the dark age” som du kan lese mer om i flerbinds biografien min som er å finne i en bokhandel nær deg en gang i fjern fremtid.
I år har jeg tenkt å gjennomføre tidenes helomvending. Søndag 26. april kan du og alle andre bli med på markeringen av at det er 25 år siden denne karen kom til verden. Dete vil foregå på kaffebrenneriet på Sagene. En kaffe vil bli påkostet de første 10 som tar turen. Dette taket er satt som en følge av at mine bonuskopper ikke tillater flere.
Hjertelig velkommen skal du være.
Like gledelig som en blomst er en donasjon til Norges røde kors.
Etter mye om og men bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne la vær å komme med en anbefaling, også i dag. I motsetning til de foregående slike gjelder det i dag, som tittelen indikerer, en musikalsk godbit. Sangen er opprinnelig en Fleet Foxes kreasjon, men jentene i First Aid Kit må sies å ha laget en virkelig flott cover, som står godt på egne bein. First Aid Kit er en duo fra Sverige og gjestet Oslo senest i februar i forbindelse med årets bylarm. Jeg hadde dessverre ikke gleden av å overvære begivenheten, så jeg må derfor nøye meg med å sitere en god venninne av meg, som uttalte følgende dagen etter konserten: “Jeg ble litt forelska”.
Sjekk også ut deres myspace side. Der kan du høre gjennom 4 av låtene som er med på deres debutskive (EP). Denne kan du bestille på platekompaniet.
Det er spesielt en sak som opptar all plass i media i disse dager. Drapene på 3 mennesker i Tromsø er en tragedie som plasserer seg høyt oppe på listen over ubeskrivelige gjerninger utført av mennesker i moderne norsk historie. I kjølvannet av en slik sak blir det rettet massiv oppmerksomhet rundt de forholdene som la i forkant av selve drapene. Selv om det er lett å bli etterpåklok, er det selvfølgelig ingen tvil om at det er viktig å bruke slike hendelser til å bedrive en form for selvransakelse. Dette er et tegn på at ikke alt er slik det burde være i vårt samfunn for øvrig og i psykiatrien spesielt.
Som en følge av at jeg mener at det er på sin plass med en gjennomgang og granskning av hendelsesforløpet, ønsker jeg ikke å rette kritikk mot den oppmerksomheten saken får i media. Jeg tror man skal være forsiktig med å kommersialisere slike hendelser, men det gjelder uansett og ikke i denne saken spesielt. Det er mennesker som fortsatt lever og som skal komme videre med sine liv. Det er derfor nødvendig at media, spesielt de mer tabloide sådan, viser den nødvendige varsomheten i sin behandling av saken.
Det jeg først og fremst reagerer på er den pressekonferansen som ble avholdt i dag, tirsdag. Den ble holdt i regi av Universitetssykehuset Nordland, Tromsø kommune og politiet. Det bar preg av å være en sermoni hvor all skyld skulle vaskes av hendene til disse institusjonene og de menneskene som var involvert i oppfølgningen av mannen som begikk ugjerningen i helgen. Jeg har vanskelig for å forstå at det er mulig for en administrerende direktør (et paradoks i seg selv at man har en slik tittel i helse N0rge) for behandlingsinsitusjonen kan si at man i denne saken har gjort alt man har vært i stand til og at det ikke er noen grunn til å klandre seg selv eller bli klandret av andre for det inntrufne. Nei, det er kanskje ikke slik at vi kan helgardere oss mot at det blir begått slike handlinger. Mennesker vil gå bersherk. Det ligger dessverre i vår natur. Balansen mellom frisk og gal er ofte skjørere enn vi gir den anerkjennelse for. Derimot er det en utrolig feig og passiv holdning fra dette holdet å komme med en slik uttalelse. Det er helt åpenbart at man ikke har vært i stand til å yte den hjelpen som dette mennesket hadde behov for. Om så ikke var tilfellet ville det være naturlig å trekke den konklusjonen at handlingen ikke ville ha blitt begått. Det ble den.
Mennesker som er åpenbart sinnslidende bør selvfølgelig ikke få lov til å gå fritt rundt. Det har vel så mye med beskyttelse fra seg selv, som beskyttelse for oss andre. Denne personen har vært inn og ut av behandling og det må være grunn til å betvile om de korrekte vurderingene har blitt foretatt i hans tilfelle. Det er selvfølgelig mulig at det er aspekter vi ikke sitter inne med, som medfører at UN og de andre insitusjonenes handlemåte i denne saken ikke fremstår som klandreverdig. Det kan hende det er momenter som ikke er oss bekjent.
Det jeg tviler på er at representater fra UN, politiet og Tromsø kommune kan dra en slik konklusjon, hvor all skyld fjernes, allerede få dager etter at drapene ble begått. I slike situasjoner bør det utvises mer ydmykhet for at man kan, ikke nødvendigvis som enkeltindivider, men heller som behandlingsinstitusjoner bli flinkere til å hjelpe mennesker som lider av psykiske problemer.
Jeg synes vi skal bruke denne situasjonen for alt den er verdt. Å sette fokuset på denne delen av norsk helsevesen er viktig for å sørge for at det er lenge til neste gang noe lignende oppstår. Dessverre kommer en ulykke sjeldent alene.
Mine tanker går til de pårørende, på begge sider.
Arkivert under: Ord | Tags: Anders Giæver, Jon Stewart, Komikk, politisk satire, Stephen Colbert
Den liberale programlederen Jon Stewart er nå et kjent navn for de i fleste i Norge. På hjemmebane i USA har han vokst seg større og større, selv om han der først og fremst appellerer til en bestemt gruppe og ikke så bredt som han kanskje gjør her til lands. Dette henger nøye sammen med det faktum at han befinner seg godt plantet på venstresiden i USA; en nokså beskjeden gruppe i antall medlemmer. På kabel-kanalen Comedy Central får han 4 dager i uken lov til å boltre seg fritt og gjøre komikk på andres beskostning. De som først og fremst får unngjelde er politikere og andre statuspersoner i USA. Her hjemme kan man se programmet the “Daily show with Jon Stewart” på nrk hver kveld fra mandag til torsdag.
Den siste tiden har Anders Giæver, kommentator i VG, flittig omtalt Jon Stewart i sin blogg. Jeg skal derfor ikke drive ytterligere reklame ut over det som allerede her er blitt sagt. I stedet ønsker jeg å gjøre dere oppmerksom på en vel så viktig komiker i den forbindelse. Stephen Colbert jobbet i 5 år 
på programmet The Daily Show før han ble tildelt sitt eget program i det samme nettverket: The Colbert report. Stephen Colbert formidler sitt budskap på en litt annen måte enn Jon Stewart. Her er det ikke bare harsellerende uttalelser som blir påhengt uttalelser fra politiske aktører. Via sin karakter, som er en sann konservativ tilhenger, bygger Stephen Colbert opp nyhetskonstruksjoner slik han ser verden.
“Like any good newsman, I believe that if you’re not scared, I’m not doing my job. ” – Stephen Colbert
Dette legger grunnlaget for ekstremt absurde uttalelser, analyser og intervjuer. Man kan selvfølgelig i den forbindelse spørre seg hvorfor mennesker som ønsker å bli tatt seriøst stiller opp i denne type programmer overhodet. Spesielt gjelder det siste her for alle de som blir intervjuet av Jon Stewarts medhjelpere.
Begge disse programmene er rett og slett et “must” for oss som er opptatt av amerikansk politikk. Det er også å anbefale for alle de som mener at norsk politikk er i ferd med å bli useriøst. Dette vil sette det i et perspektiv. Og ikke minst, det er hysterisk morsomt.
Det er ikke Stephen Colberts program jeg ønsker å trekke frem i denne sammenhengen, men en tale som han holdt på den såkalte “White House correspondent’s dinner” tilbake i 2006. Dette er et årlig arrangement hvor de som dekker politikken og utøverne av den tar en pause fra det profesjonelle forholdet de nok prøver å opprettholde ellers, og har det ordentlig så hyggelig sammen. Stephen Colbert ble bedt om å holde en tale ved denne tilstelningen. Hans opptreden er, etter min oppfatning, noe av den mest briljiante politiske satiren som noensinne har blitt fremført. At det skjedde 5 meter unna daværende president George W. Bush gjør det hele bare enda mer fantastisk. Det er stilt spørsmålstegn om presidenten i det hele tatt forsto at Colbert faktisk gjorde narr av ham og hans administrasjon. Om så er tilfellet er det vel ikke spesielt overraskende med tanke på hva vi har kommet til å forvente av den nå avgåtte presidenten.
(del 2)
http://www.youtube.com/watch?v=MOYZF3It848&feature=channel_page
(del 3)
http://www.youtube.com/watch?v=iAvFM4TYQKU&feature=related
(tanumsentralen tar ansvar for innholdet i eksterne saker)
