døve har også ører

Ingen bader like mye i sin egen fortreffelighet som de bloggerne som daglig oppdaterer oss på de seneste innkjøpene av ymse slag. Fra titt til ofte så blir vi også innlemmet i deres liv på en heller overfladisk måte, som kun er overgått av det som presenteres i de verste av såkalte reality-serier.  Blogginnlegg som forekommer uten at det prydes med et bilde av forfatteren i et nytt antrekk, er en sjeldenhet. Ille er det ikke? Som en følge av at jeg er en PR-kåt liten hore, skal dere ikke se bort i fra at jeg kan finne på å ta i bruk elementer fra deres uhyre effektive markedsføring, for å tilegne meg nye lesere. Jeg er dog ganske sikker på at dere aldri vil oppleve å se speilbilder av meg og mitt nye antrekk, med følgende kommentar under bildet: Vad tycks?

Grunnen til at jeg innleder med dette, er at jeg allerede i dag ser meg nødt til å fremstå litt på samme måte som disse, til alt overmål, jentene, som ser ut til å funnet suksessoppskriften. Som dere nå må ha fått med dere, runder jeg snart 25 år. Og feiringen har allerede startet. Mammaen min kom på onsdag til Oslo, på ingen måte i ens æren, for å anskaffe årets bursdagsgave. God uttelling må man kunne si. Ikke bare fikk jeg nye briller, men i tillegg slo hun til med både innkjøp av sko og sokker. Jeg må ærlig innrømme at da vi tok turen innom H&M for å kjøpe sokker til meg, en snart 25 år gammel ung mann (gutt), følte jeg meg litt lettere ukomfertabel. En ting er når man åpenbart får økonomisk støtte til å kjøpe et par briller og som en følge av det vil vedkommende som spanderer ha et ord i laget. Noe helt annet er det når det er snakk om sokker til 159,-. Jeg og mamma gir alltid de som står for ekspederingen god valuta for tiden vi tilbringer med dem. Jeg innser at det mer latter fremkallende nok må være at jeg bytter dialekt like fort som andre blunker, i slike situasjoner. I brillebutikken kom i tillegg ste-far Lars inn fra venstre og bidro til å gjøre seansen komplett. Til mammas store fortvilelse.

Jeg må kunne sies å ha et underfundig forhold til mine foresatte. Til tider kan det til og med være anstrengt, noe som først og fremst skyldes at vi er innehavere av sterke personligheter alle sammen. Men kjedelig blir det aldri.

Et annet av tilfelle av forfengelighet må jeg også inkludere i dette innlegget. Jeg er nå godt i gang med årets løpesesong. Første løp av “Sognsvann rundt medsols” er gjennomført med mer eller mindre suksess. Det store målet er uansett London maraton i 2010. Når jeg står der hesepesende etter et løp på kun 3 km, er det godt å vite at det fortsatt gjenstår et helt år til jeg skal være i mitt livs form. Ved onsdagens løp ble tydeligvis løperne filmet i det vi var i ferd med å ta fatt på runden. Dette gikk selvfølgelig meg hus forbi der jeg kom løpende med Åge Aleksandersen på øret. For de av dere som vil beskue en nynnende Martin i tights, som jeg for øvrig kler utmerket, kan dere  trykke her.

Så var det disse skoene.

                                                              Vad tycks?