døve har også ører

Svaret på likningen er selvfølgelig gitt. Spørsmålet er vel om resultatet kan sies å være et forhold som har livets rett. Noen ideer er bedre enn andre. F. eks var melkesjokolade med banansmak en av de mindre heldige. Dette er derimot en god tanke. Kjeks og sjokolade har i alle tider (så lenge mennesket har laget kjeks og sjokolade) vært en god kombinasjon. Dessverre har Nidar og Sætre glemt noe svært essensielt når de utarbeidet dette produktet: Prøvesmaking. For det kan umulig ha vært slik de tenkte at resultatet skulle bli. Det blir kjedelig. Rett og slett. Verken mer eller mindre. Produktet bærer preg av å inneholde for mye kjeks, for lite sjokolade. Dette kan  skyldes at kun er 25 % av kjeksen er dekt av sjokolade. Hadde sjokoladen vært av en mørkere type kunne dette ha vært nok. Melkesjokoladen blir for svak og burde som en følge av det fått en hel side å boltre seg på. Da kunne kanskje det hele ha blitt mer vellykket enn hva det er. Om smaken på kjeksen hadde vært mer fremtreden ville dette kanskje ha vært nok for å avhjelpe denne svakheten. Dessverre smaker kjeksen absolutt ingenting. Man får en følelse av at det hele er lite gjennomtenkt. Riktignok er designet ikke helt ueffent, på tross av at det er, bokstavelig talt, en blåkopi av det som gjør at pringles til det fenomenet det er. Det er selvfølgelig litt pussig at stratoskjeksen ønsker å bli forbundet med et potetgull. Om man er heldig vil det kanskje i begynnelsen medføre at gjenkjenelsesfaktoren vil være nok til at de noen stopper opp og vurderer det hele nærmere før en beslutning tas. Det kan være det som utløser et kjøp.

De aller fleste vil nok som undertegnede på bakgrunn av nysgjerrighet og gjenkjenelsesfaktoren, gå til anskaffelse av dette produktet. For de aller fleste vil det bli med denne ene gangen. Deretter er det bare å telle dagene til produktet blir trukket fra markedet.