døve har også ører

I går kveld, da jeg ikke fikk sove, ble jeg sittende og skrive et innlegg som jeg følte kunne stå som en sluttstrek for et forhold som nå er avsluttet. Det kom som et resultat av en litt lei helg. Mange følelser kom til overflaten. Jeg lot vær å publisere dette innlegget i går etter å ha tenkt som så at jeg burde vurdere det hele litt grundigere før jeg gikk til det skritt å legge det ut. I dag  ser alt litt lysere ut og jeg ser derfor ingen grunn til å uttrykke min frustrasjon for å kunne legge dette bak meg. Jeg frykter at en slik utblåsning kunne ha blitt oppfattet som bitterhet. Bitter er noe jeg ikke ønsker å fremstå som. Kanskje er dette et tegn på at jeg er blitt litt mer moden og trygg på meg selv. Det er jeg i så fall veldig komfertabel med.

Jeg setter en strek. Jeg trenger ikke å ha rett. Jeg trenger ikke å få fortalt min side av saken. Det er bare slutt. Rett og slett. Dette vil derfor ikke bli omtalt i bloggen i fortsettelsen. Verken i egne innlegg eller i form av drypp.

(Om noen likevel skulle ønske å lese dette, blir det selvfølgelig inntatt i selvbiografien “Mitt liv” i kapittelet “Det som kunne ha blitt”. Og spesielt interesserte kan få teksten  tilsendt så fremt man klarer å akseptere at følelser er noe man ikke nødvendigvis er i stand til å styre. Det jeg bedriver nå er ren selvsensur.)